Koronapandemien, arbeidsløshet og endrede maktforhold i arbeidslivet

Massearbeidsløsheten er trolig den største utfordringen det norske samfunnet står overfor i kjølvannet av koronapandemien. Over 200 000 er helt eller delvis arbeidsledige. Opplevelsen av å stå uten arbeid kommer på toppen av sosial nedstengning, og utrygghet for egen og andres liv og helse. Samlet sett er det en farlig miks og en psykososial belastning som har kommet brått på mange i løpet av det siste året. Å bekjempe arbeidsløsheten og få folk tilbake i arbeid må derfor være det viktigste av alt for en ny rødgrønn regjering etter valget i høst – i samarbeid med vårt rødgrønne byråd. Det er også viktig å sikre arbeidsforholdene for de mange i samfunnskritiske yrker som står utslitte og overarbeidede etter høyt press over lang tid.

Kriser forsterker ofte forskjeller. For Solberg-regjeringen har pandemien gitt rom for politiske prioriteringer som får konsekvenser for arbeidsfolk. Ved oppstarten av 2021 var det registrert omkring 200 000 helt og delvis arbeidsledigei Norge.I tillegg var det 60 000 permitterte innen industri og privat tjenesteyting. Oslo, landets mest klassedelte by, har under hele pandemiperioden vært fylket med den høyeste andelen arbeidsledige.

Fra å ha vært vinneren på det norske arbeidsmarkedet i åra fram til 2019, har Oslo i januar 2021 hele 6,2 prosent helt ledige og 2,4 prosent delvis ledige. Hovedstaden har også hatt flere permitteringer enn resten av landet – hele 3,6 prosent av arbeidsstyrken. En av fire permitterte i landet bor i Oslo, og her er langt flere enn ellers i landet ansatt i hardt rammede næringer som kultur, reiseliv, servering og handel.

Det organiserte arbeidslivet er under press fra endrede maktforhold på arbeidsplassene under koronaperioden. Medbestemmelsesbarometeret til Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved Oslo Met viser at tillitsvalgte ble utelatt fra ordinære dialog- og forhandlingsrunder da det skullegå kjapt og mange skulle permitteres. Partssamarbeidet ble mange steder satt ut av spill – spørsmålet er om det bare gjelder i en unntakssituasjon, eller om skiftet blir permanent? I det uorganiserte arbeidslivet rapporteres det om til dels lovløse tilstander. I en viktig næring som taxibransjen, er det viktig å gjeninnføre reguleringer etter det frislippet av kjøreløyver som skjedde i fjor.

Samtidig er det viktig å stille klarere krav. Hva slags arbeidsliv og hvilke lønns-og arbeidsvilkår det er lønnstakerne skal komme tilbake til og jobbe under i tidene som kommer etter pandemien? Solberg-regjeringen har rundhåndet og nærmest uten betingelser overført milliarder av kroner til næringsliv, bedrifter og eiere. Ved en rekke anledninger har fellesskapets økonomiske midler på denne måten blitt brukt til å støtte opp om virksomheter som står uten tariffavtale og organiserte arbeidstakere, og som ofte tilbyr dårlige lønnsvilkår og kritikkverdige arbeidsvilkår.

Til tross for ugunstige økonomiske konjunkturer og en vanskelig mobiliseringssituasjon, brøt det ut flere streiker i privat sektor under sist lønnsoppgjør. Busstreiken og vekterstreiken i fjor høst, og streiken i mindre private omsorgsbedrifter på nyåret, er eksempler på dette. Aksjonsviljen i deler av arbeiderbevegelsen kan etter LO i Oslo sitt syn forstås som et oppgjør med en steil arbeidsgivermotpart som verken vil dele makt eller penger. En gruppe arbeidstakere som merker det ulike styrkeforholdet ekstra godt på kroppen, er arbeidsinnvandrere i løse arbeidsforhold. Mange av dem har kjent på presset fra arbeidsgiver til å bryte karantenereglene og gå på jobb. Samtidig er det de sjøl som må ta ansvaret og risikere represalier og straff om det oppstår koronasmitte på deres arbeidsplass. Dette er dessuten en gruppe som det er vanskelig å nå gjennom de vanlige informasjonskanalene.

LO i Oslo vil understreke at en ny og forhåpentlig rødgrønn regjering står overfor en ryddesjau av de helt sjeldne på dette området etter stortingsvalget.

Situasjonen krever at en endrer på ordningene, slik at det blir gitt lønnstilskudd til bedrifter og virksomheter som tilbyr etter-og videreutdanning til arbeidstakere som er permittert. Videre må det tilbys tilstrekkelig skole-og lærlingeplasser i bransjer der dette er aktuelt. Forøvrig må det prioriteres å gi økonomisk støtte til virksomheter og bedrifter som oppfyller arbeidsmiljølovens krav til samarbeid og medbestemmelse overfor arbeidstakerne. Det er også behov for en grundig kartlegging av hvilke samfunnsområder hvor egenproduksjon og sjølforsyning vil være viktig av hensyn til samfunnssikkerhet og folkehelse i framtida.