Vi trenger flere medlemmer, tariffavtaler og organisasjonsbygging

Statistikk slår fast at organisasjonsgraden går ned og at under halvparten av de ansatte er fagorganisert. Av disse er under halvparten medlemmer av forbund i LO-familien, og flere velger profesjonsforbund i stedet. Altfor mange er fagorganisert uten tariffavtale.

Selv om rammene for avtaleverket og partssamarbeid består, er styrkeforholdet allerede endret i vår disfavør. Det er mer krevende enn før å være tillitsvalgt og verneombud. Mange får ikke fri til nødvendig kurs og skolering. Lokale forhandlinger tar lengre tid og er blitt vanskeligere. Flere arbeidsgivere enn før ser på lov- og avtaleverk som et forslag. Aggressiv HR og New Public Management undergraver fagforenings- og tillitsvalgtrollen. Arbeidsgiverforeninger fremmer denne utviklingen. EØS-avtalen og en gjenvalgt borgerlig regjering betyr nye angrep på faglige rettigheter og svekker fagbevegelsen. Den norske modellen angripes fra toppen og forvitrer i bånn.

Organisatorisk svarer fagbevegelsen med færre og større forbund og fagforeninger. Dette fører til en sentralisering der mange forbund kun har fagforeninger i større byer. Dette øker betydningen av LOs lokalorganisasjoner. Det vil alltid være nødvendig at fagbevegelsen møter arbeidsgivernes organisasjonsendringer, men dette er ikke det eneste området som må̊ prioriteres. De utfordringene vi nå står ovenfor kan ikke løses av fagforbund med mer profesjonelle saksbehandlere, advokater og økonomer, eller med teknikker reklamebransjen bruker for å øke antall kunder. Slik kan medlemmene på arbeidsplassene bli fanget i et individuelt klientforhold til sin fagorganisasjon, istedenfor at vi forløser den makta som ligger i kollektivet ute på arbeidsplassene. Uten lokal aktivitet og kampkraft går fagbevegelsen i oppløsning.

En fagforenings viktigste ressurs er medlemmer som står samlet innen eget fagområde og innen samme virksomhet og er villig til å ta en kamp for sine interesser. Derfor må fagbevegelsen bygges nedenfra. Skal vi komme på̊ offensiven må̊ fagbevegelsen erstatte administrering, styring og kontroll med organisering, skolering, aktivisering og ledelse. Vi trenger å møtes på tvers av fag og yrker, utveksle erfaringer, lære å organisere oss for å ivareta våre rettigheter i det daglige samt å videreutvikle og forsvare de rettighetene vi krever. Videre trengs aktivisering av medlemmene både der vi arbeider og på tvers av arbeidsplassene. Vi må sette oss i stand til å føre våre egne kamper.

Vi trenger:

• Skolering i tillitsvalgtrollen for hvordan danne klubber og drive fagforeninger, skape sjøltillit, kollektiv ledelse, stille egne krav og aktivisere medlemmene. I tillegg hvordan møte arbeidsgivere som sier nei til reelle forhandlinger og ikke følger lov- og avtaleverk.

• Strategisk medlemsverving med tilhørende organisering og aktivisering for at medlemmene skal omfattes av tariffavtale, og der sympatistreik inngår straks fagorganiserte må̊ streike for tariffavtale. Økt fokus på å organisere både ansatte innen servicesektoren og de med høyskole- og universitetsutdanning. At fagforeningene satser på de unge, oppfordrer dem til å påta seg verv og gir dem plass i styrer og utvalg.

• Å støtte tillitsvalgte på̊ alle nivå̊ når de utad imøtegår arbeidsgivere og arbeidsgiverforeninger som vil svekke faglige rettigheter som er nedfelt i lov og/eller landsomfattende tariffavtaler. Blir slike angrep stående uimotsagt styrkes arbeidsgiverholdningene i opinionen og sjansene øker for politisk gehør hos en borgerlig regjering.

• Strategiske streikeuttak ved tariffoppgjør, klar tale når streiken er et faktum, retningslinjer for streiken, streikevakter, handtering av streikebrytere, medlemsinfo og mediehåndtering samt organisering av lokal streikekomité. I tillegg må det skoleres i hvordan streiker og konflikter gjennomføres.

• Tillitsreform for og med de ansatte i stat og kommune som et svar på krav om bedre tjenester og et alternativ til konkurranseutsetting, privatisering og velferdsprofitører.