Fellesskap fungerer – Vi krever en ny politisk kurs

Plattform for en ny politikk til bruk før, under og etter valget i 2017

LO i Oslo avviser en samfunnsutvikling med økt arbeidsløshet, angrep på faglige rettigheter, skattelette for de rike, trygdekutt og økte forskjeller. Vi krever et brudd med den markedsliberale politikken som fører til at den norske modellen angripes fra toppen og undergraves og forvitrer i bånn. Vi vil derfor kjempe for at det blir flertall for en ny politisk kurs ved stortingsvalget i 2017:

1. Bekjemp arbeidsløsheten – sats på klimajobber og offentlig eierskap

Arbeidsløshet er ødeleggende. Skattelette til de rike fører til økte investeringer i eiendom som bidrar til høye boligpriser, økt luksusforbruk og spekulasjon framfor investeringer i produksjon. Klimakampen tillater ikke langvarig satsing på fossile energikilder og vi risikerer å havne i en ulønnsom industriell blindgate. Vi krever en klimavennlig reindustrialisering som inkluderer statlig investeringer og eierskap – i energi som i kollektivtrafikk og annen viktig infrastruktur. Kortere arbeidstid må fremmes som krav mot økende arbeidsløshet og økende mekanisering.

2. Reverser svekkelsene av Arbeidsmiljøloven

Forverringen av Arbeidsmiljøloven har endret maktforholdene i arbeidslivet i arbeidsgivernes favør – med økt usikkerhet og utrygghet for de ansatte. Dagens Arbeidsmiljøloven må styrkes og forverringene reverseres. Faste ansettelser, regulert og normal arbeidstid, fri på søndag, søksmålsrett ved ulovlig innleie og midlertidig ansettelse er avgjørende for faglig styrke og ordnede lønns- og arbeidsvilkår.

Feriepenger for de arbeidsløse må gjeninnføres og sluttvederlagsordningen må være en skattefri ytelse. Asylsøkere og papirløse må få midlertidig arbeidstillatelse, arbeid til tariff og lønnssubsidiering av arbeidsplasser må kun skje til virksomheter som har landsomfattende tariffavtaler.

3. Forby dagens bemanningsbyrå

Frislippet av bemanningsbransjen har ført til økt sosial dumping, manglende integrering, lavere produktivitet. Vi er imot et løsarbeidersamfunn og vil ikke konkurrere med hverandre på lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidsformidlingen må bli offentlig og bemanningsbyråene begrenses til å erstatte fast ansatte ved sykdom og permisjoner – med lønn mellom oppdrag.

4. Nei til salg av Norge

Naturressurser som fisk, skog, vann og olje må anses som felleseie. Viktig infrastruktur som Telenor, Statoil, Statkraft, Posten og Jernbanen må ikke ytterligere selges ut eller privatiseres. Tvert om må privatiserte virksomheter tas tilbake til det offentlige og bli en del av folkevalgt styring og kontroll. Jernbanereformen må stoppes og jernbanen må igjen drives som ett selskap i offentlig regi.

5. Nei til profitt på skattefinansierte velferdstjenester

Barnehager, barnevern, skoler, sykehjem og eldreomsorg er sentrale velferdstjenester som ikke må underlegges markedskonkurranse. Dette skjer mens de ansatte ofte taper både lønn og pensjon. Vi er imot at skattemilliarder som er ment for velferd, omgjøres til privat profitt – ofte plassert i skatteparadis. Kommersialiseringen av velferdstjenestene må stanses og sykehusene må igjen styres av folkevalgte med tradisjonell budsjettstyring framfor dagens forretningsmodell og bortsetting av tjenester til velferdsprofitører og andre.

6. Vi krever tillitsreform

Ledelsen av offentlig sektor domineres av målstyring, kontrollregimer og lønnsomhetstenking. Dette svekker tjenestenes kvalitet. Vi vil ha en reform der de ansatte gis økt tillit, medbestemmelse og mulighet til å bruke sin kompetanse og sine erfaringer til å gjøre tjenestene bedre. Partssamarbeid har ingen hensikt uten at de ansatte og tillitsvalgte blir hørt, noe som er nødvendig for redusert sykefravær, flere på heltid og et bedre arbeidsmiljø.

7. Gjenreis AFP som tidligpensjon – reformér pensjonsreformen

En av tre LO-medlemmer står i jobb til fylte 67 år. AFP i privat sektor er blitt en tilleggspensjon for de heldige. Den må igjen bli en reell tidligpensjon fra fylte 62 år. De sosialt urettferdige virkningene av avkortning og levealdersjustering må fjernes. Dagens pensjonssystem i offentlig sektor må forsvares. Urettferdigheter i uføretrygden som levealdersjustering, redusert bostøtte og barnetillegg må rettes opp. Pensjon må utgjøre to tredjedeler av lønna og reguleres i takt med lønnsveksten. Omforente løsninger krever forhandlings- og streikerett på pensjon både i privat og offentlig sektor.

8. Boligpolitikk for alle – ikke kun for de som allerede har en bolig

Et sted å bo er et grunnleggende behov og boliger kan derfor ikke være en vare som alle andre. Når markedet styrer alt bygges det for få boliger fordi profitten går foran behovet.

Vi krever nytenkning og handling i boligpolitikken. Økt utbygging av studentboliger. Skattefordelen med utleie av sekundærboliger må endres og airbnb-utleie reguleres og kontrolleres. Staten må legge til rette for kommunale boligselskaper som erverver tomter og oppfører boliger til selvkost. Langsiktig finansiering av ikke-kommersielle utleieboliger i regi av kommuner og boligkooperasjon må bli et satsingsområde og en tredje boligsektor med prisregulerte boliger må utredes for å skaffe boliger til en rimelig pris. Husbankens rolle må forsterkes.

9. Ja til kortere arbeidstid, likelønn og et inkluderende arbeidsliv

Kortere arbeidstid er en likestillings- og klassereform. Vi går inn for en trinnvis reduksjon som tariffkrav. Kvinners inntekt er fortsatt 86 prosent av menns. Målet er likelønn. Vi krever økt innsats for rett til heltid. Vi trenger forsterket innsats for kjønnsbalanse innen yrkesfagene i skole og arbeidsliv. Utradisjonelle yrkesvalg og likebehandling i arbeidslivet krever økt kamp mot diskriminering og seksuell trakassering. Dette må inkluderes i HMS-arbeidet og bli en viktig del av Arbeidstilsynets oppgaver. Regjeringen har reversert familiepolitikken. Fedrekvoten må tilbake til minimum 14 uker og kontantstøtten fjernes. Like rettigheter i arbeids- og familieliv gir økt likestilling.

10. Nei til internasjonale avtaler som truer demokrati, velferd og faglige rettigheter

EØS-avtalen og de pågående forhandlingene om en ny tjenesteavtale (TISA) bidrar til å innskrenke demokratiet, svekke velferden og de faglige rettighetene. En TISA-avtale må avvises, og LOs krav om at ILO-konvensjoner og norsk lov- og avtaleverk skal ha forrang framfor EUs regelverk, må avklares mellom Norge og EU. Reservasjonsretten i EØS-avtalen må aktivt brukes, og en handelsavtale med EU må forberedes som alternativ i neste stortingsperiode.