Tøffere tak må til

Norsk arbeidsliv preges fortsatt av ordnede lønns- og arbeidsvilkår. I europeisk arbeidsliv foregår en oppløsning av det organiserte arbeidslivet. Prosessen er også i gang hos oss. Vi har allerede følgende femdeling av arbeidslivet:
- Hovedgruppa har fast ansettelse, kontroll med arbeidstida og ei skikkelig lønn fordi de er ansatt i virksomheter med tariffavtale.
- Andre arbeider i virksomheter uten tariffavtale, men lønnes rundt tariffavtalenes minstelønnsbestemmelser. Mange er uten fast ansettelse og har fleksible arbeidstidsordninger med ubetalt overtid.
- Den tredje gruppa lønnes under tariffavtalene minstelønnssatser og er offer for sosial dumping. Normen er midlertidige ansettelser, arbeidstid når det passer arbeidsgiver og ei lønn som kun sikrer eksistensminimum. Ansettelsesforholdet knyttes i flere tilfelle til bemanningsbyråer som ofte er registrert som norskeide utenlandske selskap (NUF) og i skatteparadis.
- Den fjerde gruppa arbeider svart fordi de ikke får noe annet tilbud og står helt uten rettigheter. Oslos skattemyndigheter advarer mot en tiltagende kriminalisering i enkelte bransjer.
- Den femte gruppa er eller blir presset til å bli enkeltpersonsforetak (kontraktører) som ikke omfattes av arbeidsmiljølov eller avtaleverk. Det betyr konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår både med de ansatte og andre kontraktører.

Nå de fire siste gruppene øker, undergraver dette lov- og avtaleverk: Kommuneansatte overføres til private virksomhet via konkurranseutsetting og må godta en dårligere pensjonsløsning. Ansatte i privat sektor sies opp til fordel for innleide. Ansatte innen renhold og hotell må jobbe gratis utover avtalt arbeidstid for å rekke pålagte arbeidsoppgaver. Offentlig ansattes medbestemmelse som fagorganiserte svekkes av økt markedstilpasning, individualisering og kontroll, blant annet gjennom innføringen av HR- ideologi.

Hovedårsaker til denne utviklingen er kapitalismen, spesielt den uregulerte, der ansatte utsettes for sterkere konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår, politiske angrep på faglige rettigheter, arbeidsgiverorganisasjoner som vil endre den norske modellen og mer aggressive arbeidsgivere, samt at det i enkelte bransjer er mulig å organisere et flytende forhold mellom arbeid og fritid.

Det er mulig å snu denne utviklingen. Det krever en fagbevegelse som ikke sitter stille i båten, men organiserer, skolerer, aktiviserer og stiller seg i ledelsen av kampen både i topp og bånn. Rettigheter i lov- og avtaleverk må forsvares og styrkes samtidig som dette bidrar til å aktivisere tillitsvalgte og fagorganiserte. Sosial dialog og trepartssamarbeid til fordel for fagbevegelsen overlever ikke uten at dette skjer.

LO i Oslo vil arbeide med og for en motstrategi:

1. Styrking av rettighetsdelen i tariffavtalene, spesielt som et mottiltak mot uønskede forverringer fra en Høyre/Frp-regjering. Eksempler kan være krav om opprettholdelse av forbundenes sentrale godkjenningsordning ved turnusordninger hvis denne endres, tariffesting av pensjon, samt at dagens lovbestemmelser i arbeidsmiljøloven angående begrensning i bruk av innleie og vikarer tas direkte inn i tariffavtalene (§§ 14-9 og 14-12).
Forslag om forverringer av arbeidsmiljøloven er det aktuelt å møte med politisk streik.
Styrking av Hovedavtalene må bli en del av tariffoppgjørene. Et eksempel er tariffavtalenes krav om likebehandling og begrensning i bruk av innleide/vikarer der Hovedavtalenes virkeområde ble utvidet.

2. Organisasjonsbygging med verving, tariffavtaler og nye tillitsvalgte.
Sympatiaksjoner for tariffavtaler må intensiveres. Eksempler på dette er organisering av utenlandske bygningsarbeidere og kampen for tariffavtale på "Rockefeller".

3. Skolering og aktivisering av tillitsvalgte til selvstendig faglig og politisk handling. Et eksempel er bygningsarbeiderforeningers krav om solidaransvar som ble utarbeidet i egenregi og fremmet direkte for arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget. Et annet eksempel er Oslo/ Akershus Handel og Kontors konkretisering av kampen mot søndagsåpne butikker. Dette forbedret LOs handlingsprogram og gjør det mulig å hindre en kalender med bare hverdager for ansatte i varehandelen.

4.Klare krav til våre politiske alliansepartnere og selvstendige initiativ i forhold til kommende kommune- og stortingsvalg der krav fremmes nedenfra, vedtas i fagbevegelsens egne organer, for deretter å få forpliktende tilslutning fra våre politiske alliansepartnere (Trondheimsmodellen). LO i Oslo ønsker på et slikt grunnlag å styrke kontakt og samarbeid med spesielt Oslos Arbeiderparti, Oslos Sosialistisk Venstreparti og Rødt Oslo, samt ved møter med Oslo Senterparti.
Kampen må skjerpes for at et annet Oslo er mulig uten budsjettkutt, konkurranseutsetting og privatisering. Et bidrag til dette er De Factos utredning om salg av kommunale barnehager, utarbeidet på vegne av Fagforbundet Oslo, Utdanningsforbundet Oslo og LO i Oslo.

5. Styrke solidaritetsarbeidet med fagorganiserte i EU-land ved å kreve veto mot relevante EU-direktiv, videreutvikle kontakten til fagbevegelsen spesielt i Tyskland og Spania, samt ved deltagelse i Alter summit- samarbeidet og solidaritetsaksjoner i EU. Den frie flyt gjennom EØS-avtalen er en trussel mot norsk arbeidsliv og den norske modellen.