Handler ikke om kriminalitet
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 6. oktober 2018
Joachim Espe og Eystein Garberg har i KK 13. september en viktig kronikk om sammenhengen mellom arbeidsinnvandring, økt støtte til høyrepopulismen og venstresidas manglende svar. Etter å ha lest artikkelen flere ganger sitter vi igjen med det inntrykket at Joachim og Eystein mener det er arbeidsinnvandreren som er problemet. Parolen om å stoppe sosial dumping på grensas forsterker dette inntrykket. Det er mindre fokus på høyreregjering, arbeidsgiverforeninger, aggressive arbeidsgivere og EØS som drivere av en nyliberal utvikling. Det er dette som endrer styrkeforholdet i arbeidslivet til vår disfavør og skaper den utryggheten som mange opplever.
Brexit skyldes blant annet at det gikk opp for folk at de hadde et valg. Plutselig kunne man gjøre noe med en utvikling man følte maktesløshet overfor. Valgdeltagelsen var høy. Elitene ble nedstemt. Men kort tid etterpå stemte arbeidsfolk på Labour og Corbyns radikale reformprogram fordi dette framsto som et troverdig alternativ. Arbeidsinnvandring og rasisme overskygget ikke lengre alt annet slik det ble hevdet. Kampen mot sosial dumping kan kun vinnes med en faglig og politisk kamp som en motvekt til det markedsliberale mantra om at alt og alle er en vare i konkurranse med hverandre.
Vi er like mye for ut av EØS som Joachim og Eystein, men ønsker ikke å argumentere med arbeidsinnvandring. Vi har heller ikke tro på at «partene fungerer best» i kampen mot sosial dumping, slik LOs Roger Bjørnstad hevder i KK 28. juni. Hovedproblemet er at arbeidsgiverne fungerer «altfor godt». Arbeidsfolk må jobbe under tariff og reallønna til de lavlønte har stått på stedet vil i flere år. Den norske modellen eller klassekompromisset er på oppsigelse. Et eksempel er at Virke nylig tok til orde for å fjerne full lønn under sykdom og vil ha flere midlertidig ansatt.
Et krav om å bruke utlendingsloven for å sikre EØS-borgere samme lønns- og arbeidsvilkår som tariffavtalene vil være en falsk trygghet, noe vi allerede har erfart. Kort til etter EUs østutvidelse var det mange arbeidsinnvandrere som i kontakt med Arbeidstilsynet og bygningsarbeiderforeninger viste fram kontrakter som på papiret viste at «alt var på stell». De ønsket heller ikke videre kontakt med fagforeninger av frykt for å bli avslørt og hjemsendt. Når bobla til slutt sprakk skyldes det at fagforeninger vedtok å være til for alle som jobber i landet uavhengig av herkomst, fikk tillit og ikke inntok boikottrollen ved å ville stoppe noen på grensa.
Det kan tenkes at ulovlig sosial dumping skal straffes strengere. Men skal vi se på kampen mot sosial dumping som i hovedsak en kamp mot kriminalitet. Akkurat det ønsker sittende regjering og deler av arbeidsgiversida som helst unngår å nevne sosial dumping.
Vi mener strategien fortsatt må være organisering, økt trøkk for tariffavtaler der sympatistreik blir stadig viktigere for å nå fram, forbud mot bemanningsbransjen, enklere allmenngjøring der arbeidsgiverne må påvise at sosial dumping ikke forekommer, avvisning av EU direktiv som svekker faglig rettigheter og offentlig velferd og ta tilbake arbeidsmiljøloven for å nevne noe. Dette er krav som bekjemper sosial dumping og skaper enhet mellom arbeidere.
Vi trenger en fagbevegelse som framstår som en selvstendig kraft på venstresida, er partipolitisk uavhengig, men uten å være politisk nøytral. Hovedpoenget er at fagbevegelsen handler og ikke roper på Arbeidstilsyn og domstolene for å ta en kamp vi må føre selv. En slik aktivisering bidrar samtidig til et nytt venstresidealternativ.
Natalia Zubillaga, nestleder LO i Oslo
Roy Pedersen, leder LO i Oslo